Snø i Nordmarka

Bjørnholt i Nordmarka har en lang serie med meteorologiske observasjoner. Av denne kan vi undersøke hvordan snømengdene der har variert siste 100 år og vel så det. Det fins regelmessige snødybdeobservasjoner tilbake til 1897. Dessverre mangler det snødybder fra 1937 til 1954, men ut fra øvrige data kan vi se at det var (med unntak) generelt snøfattige vintrer i denne perioden. Disse vintrene hadde lite nedbør og mye av den kom som regn. Det var mer vanlig med regn i mars og april i denne perioden enn noen annen periode.

I de mange grafene under kan vi gjøre følgende øvrige observasjoner:

• Vintrene fram til ca. 1920 var de desidert mest snørike.
• Det var lite snø på 30- og 40-tallet, og fra slutten av 80-tallet.
• Vintrene 1988/89, 1989/90 og 1991/92 var de mest snøfattige.
• Snømengdene i april og mai har gått spesielt mye ned.
• Men vintrene har ikke begynt seinere. Det var mest snø i oktober og november på 70-tallet.
• I midten av århundret var spesielt mars måned veldig tørr.
• Vi er nå inne i en periode med nedbørrike vintrer.
• Snømengdene i den normalt mest snørike måneden mars varierer mer fra år til år.

Grafene baserer seg på data fram til og med 2005/06-sesongen. I skrivende stund i januar 2009 veit vi at 2006/07 var snøfattig, 2007/08 var snørik på tampen og 2008/09 ligger også an til å bli normalt snørik etter en noe svak start, og disse vintrene ser ikke ut til å endre særlig på 15-årsmiddelet. Grafene som illustrerer mengden fast nedbør (snø, hagl osv) mot regn og yr, baserer seg på nedbørtypen ved observasjonstidspunktet, ikke på den totale mengden nedbør av hver type, men utjamning av disse dataene over tid skulle likevel gi et noenlunde riktig bilde. Alle data er henta fra DNMI's eKlima-tjeneste.

Det fins ingen definisjoner av hva som er snøfattige og snørike vintrer, men mengden snø mot slutten av sesongen, i mars og april, eller største snødybde, kan være brukbare mål. Snømengdene fra oktober til januar, som for øvrig alltid har vært variable, har nok mindre å si enn snømengdene i de påfølgende månedene for hvordan vinteren oppleves og huskes. Det er samtidig liten sammenheng mellom hvor mye snø det kommer tidlig i løpet av vinteren, og hvor snørik den seinere blir. Det var for eksempel 39 cm på julaften 1989, en vinter som skulle bli svært snøfattig, mens det var mindre snø på julaften 1926, 27 cm, den kanskje mest snørike vinteren vi kjenner til, bare i konkurranse med vinteren 1950/51.

Kan vi ut fra grafene si noe om hva vi kan vente oss i kommende vintrer? 15-årsmiddelet tyder på at vi passerte en bunn rundt 1990. Et lengre middel vil inkludere vintrene rundt 1991 og indikere at det fortsatt går ned. Vi må da også tenke på at spådommer basert på ei lineær framskriving på ubestemt tid av en tendens er dømt til å bomme på et tidspunkt ettersom alle tendenser nødvendigvis en gang snur. Uansett, dette blir spådommer basert på statistikk aleine og kan ikke tillegges noen vitenskapelig verdi. Til dette må det ligge fysikk til grunn og statistikk må bare tjene som et verktøy til å identifiserede fysiske betingelsene.

De viktigste betingelse for snø er temperatur og nedbør. Begge deler viser en stigende tendens de siste tiåra. Økende temperatur gir mindre snø, mens økende nedbør kan gi mer, så disse faktorene trekker i hver sin retning, men temperatur vil til slutt vinne om tendensen fortsetter. Før det eventuelt skjer, kan vi regne med at kontrastene vil bli større: Vi kan få en svært snøfattig vinter etterfulgt av en svært snørik etterhvert som det blir mer tilfeldig om nedbøren faller som snø eller regn.

Store brøytekanter ved Lillevann stasjon 13. mars 1927.

Det forskes mye på hvordan både temperatur og nedbør vil utvikle seg i framtida. De to mest kjente forklaringene på de siste tiåras utvikling er økt konsentrasjon av CO₂ i atmosfæren og økt solaktivitet som gir mindre kosmisk stråling og, ifølge hypotesten, mindre skydanning. Hva som påvirker mest, besvares ulikt avhengig av om en spør i det meteorologiske eller i det astrofysiske miljøet. Mens økt konsentrasjon av CO₂ tilsier høgere temperaturer, er det vanskelig å spå hvor langt dette kan gå på grunn av de mange og lite forståtte naturlige reguleringsmekanismene som gjennom millioner av år har skapt et relativt stabilt klima. Og mens det fins eksempel på sammenfall mellom global temperatur og solaktivitet, er fysikken bak dette, om ikke lite forstått, i hvert fall ennå omdiskutert. Solaktiviteten forstås ikke godt nok til at pålitelige spådommer for tiår fram i tid kan gis. Solfysikere baserer mange av sine spådommer på statistikk. Statistikk kan gi gode spådommer, men gir i seg sjøl lite ny viten. Og rekonstruksjoner av temperatur, CO₂ og kosmisk stråling viser også temperaturendringer som verken korrelerer med CO₂ eller kosmisk stråling. Rekonstruksjonene har i tillegg flere usikkerhetsmoment.

I 2008 og 2009 observeres det at solaktiviteten er uventa lav og sola bryter et 100 år gammalt mønster eller eldre, og skulle dette gi en avkjølende effekt de neste tiåra og tendensen med økt nedbør ikke samtidig bråsnur, kan vi få en situasjon med uvanlig snørike vintrer.

Alle forskere er enige om at klimaet styres at komplekse mekanismer. Det er besynderlig at mange enten i den ene eller den andre leiren likevel syns å mene at det fins en helt dominerende mekanisme. Er det trangen til å tiltrekke seg forskningspenger, eller kanskje bare et resultat av at debatten har blitt polarisert og politisk? Best var det kanskje om ingen av de to leirenes spådommene slår til, altså verken noen betydelig nedkjøling eller oppvarming, så ville ei breiere forskning tvinges fram. Da vil vi se fortsatt relativt milde vintrer, bare en sjelden gang spesielt snøfattige. Altså et "varsel" ikke mer verdt enn "været i morgen blir omtrent som i dag", men et varsel som likevel ofte stemmer.